Værøys spesielle landskapsformasjoner skyldes geologiske prosesser som stammer helt tilbake til oldtiden (590 - 250 millioner år siden), og landhevingen under middeltiden. Tilslipingen av tinder og topper skjedde likevel primært under istiden (2-3 millioner år siden).

Værøys kulturhistorie strekker seg tilbake til steinalderen, ca. 6000 år f.Kr., og vi har 3000 år gamle hulemalerier. Det finnes også rester av bosetninger fra jernalder og vikingtid. 

Værøys historie er imidleritd mest unik på området fangst og fiske i nyere tid. Ørnefangst med bare nevene og fangst av lundefugl ved hjelp av lundehund, eller Måstad-hund som den også kalles, er Værøy-væringene ganske alene om.

Oldtid, middeltid og nytid
 

Et stykke ut i oldtiden, for 4-500 millioner år siden, ble kontinentplatene som i dag utgjør Nord-Amerika og Norge presset mot hverandre. Bergartene som hadde dannet seg mellom platene, og som la seg over det gamle grunnfjellet, ble presset og foldet slik at det oppstod en fjellkjede - den kaledonske fjellkjedefoldning. Norge ble sveiset sammen med Nord-Amerika og Grønnland på denne tiden, og man antar at fjelltoppene var giganthøye (8-10 000 meter). Værøy består av tre blokker som ble skjøvet over hverandre i denne perioden. 

Under middeltiden (248-66 millioner år tilbake) gled Norge og Nord-Amerika fra hverandre igjen, og dagens Atlanterhav åpnet seg. Island ble dannet i denne perioden, og består derfor av langt yngre bergarter enn Norge. Olje- og gassforekomstene man antar befinner seg utenfor Værøy og Røst stammer fra denne perioden, hvor store mengder løsmasser rike på plante- og dyyrerester ble forvart i det som i dag utgjør kontinaentalsokkelen.

Nytiden deles inn i tertiær og kvartær. Ved begynnelsen av tertiærtiden, for 65 millioner år siden, var den spektakulære fjellkjeden slitt ned til et relativt flatt landskap. Samtidig som Norge og Nord-Amerika fortsatte å gli fra hverandre, hevet det norske landskapet seg (særlig det vestlige). Det flate landskapet ble hevet opp mange hundre meter og Måstadfjellet, Måheia/Heia og Gjerdheia er en slik paletisk (gammel) flate. De siste 2-3 millioner år har det vært store klimavariasjoner, og Skandinavia ble flere ganger dekket av is. Mesteparten av Værøys opprinnelige landmasse ble fjernet i denne perioden, og øya fikk sin nåværende form. Værøy var blant de første deler av Nordland som ble isfritt. Løsmasser, myrer, rullesteinsforekomster og urer ble dannet under og etter siste istid for ca. 20 000 år siden.

Fra steinalder til middelalder
 

På Nordland (nordsiden av øya)  finner man en betydelig rullesteinfjære, Mollbakken, like ved veien fra Sørland. Her kan man lett se tre gamle havnivå. Disse ligger henholdsvis 6, 12 og ca. 40 meter over dagens havnivå. Dette området er det gjort flere gravfunn fra steinalder og vikingtid.

Rester av steinalderbosetning (grophus) finner vi også på Tverrberget og i Gangskaret. Godt skjult i en hule over stranden "pu'nn Sanden" (opp under fjellet Sanden) kan man studere tretusen år gamle hulemalerier.

Et helhetlig gårdsmiljø fra jernalderen (500 f.Kr. - 1050 e.Kr.) finnes i Austervågen. Tufter etter langhus og naust viser at mennesker har bodd her og livnært seg av havet med relativt avanserte hjelpemidler, som våpen og redskaper laget av jern og stål.

Hagsletta i den idylliske Sørlandshagen har vært et populært område for bosetning. Spor etter steinalder-, jernalder-, middelalder- og nyere tids levnet er konsentrert her.

Ørnefangst (fra 1600-tallet og fram til moderne tid)

Å fange ørn med bare nevene var en sport for de barskeste Værøyværingene. Man bygde huler godt skjult i steinura, for ørnene var slue, og innrettet seg med niste og bekledning for mange kalde timer i venting.

For å lokke ørna til hula, la man et stykke kjøtt på den vesle plattingen utenfor den smale glipen som vender vekk fra inngangen. Når ørna landet for å ta åtet, måtte man være snar å gripe den om beina. Med et hardt rykk dro man den inn og vred om nakken på den før den rakk å gjøre skade med nebb eller klør.

Ørnefangsttradisjonen kan i dag virke brutal, men for øyboerne var dette en grei måte å regulere ørnebestanden på. Ørna skremte gjerne sauer utfor skråninger og stup.

Etter hvert som det fra slutten av 1800-tallet ble skuddpremie på ørn, skjøt det fart i ørnefanersporten. Nils Olsen fra Sør-Værøy har rekorden på antall ørn fanget på en og samme dag - ikke mindre enn 16 stykker.

Ørnefangsten har i alle fall pågått så langt tilbake som på 1600-tallet. Eventyreren Fransesco Negri skrev om dette allerede i 1665. Han var nok både imponert og litt betuttet over at "enkle bønder og fiskere" hadde makten over den staselige fuglen som i følge romersk mytologi sørger for at romernes hovedgud, Jupiter, behersker lynet:

"Ulykkelige - hva nytter det deg at du bringer Jupiter lynet, når han i et slikt øyeblikk ikke utslynger det for å hjelpe deg". 

Mosken og Moskenesstraumen
 

Den ubebodde øya Mosken hører også til Værøy. Før ble Mosken bl.a. brukt til beite for sau både sommer og vinterstid. Like utenfor Mosken ligger Svarven, hvor mange hadde rorbu og tilhold under seifisket på sensommeren og høsten.

På strekningen mellom Moskenes og Værøy krysser man en av verdens sterkeste malstrømmer, "Moskenesstraumen", som inspirerte både Jules Verne og Edgar A.Poe i deres forfatterskap.

I novellen "A descent into the Maelstrom" skriver sistnevnte:

The ordinary account of this vortex had by no means prepared me for what I saw. That of Jonas Ramus, which is perhaps the most circumstantial of any, cannot impart the faintest conception either of the magnificence, or of the horror of the scene

Og man kan spørre seg om det er Værøy det referes til med navnet "Vurrgh":

'Between Lofoden and Moskoe, (...) the depth of the water is between thirty-six and forty fathoms; but on the other side, toward Ver [Vurrgh] this depth decreases so as not to afford a convenient passage for a vessel, without the risk of splitting on the rocks, which happens even in the calmest weather.

Måstad
 

Måstad var fuglefangernes grend. 150 mennesker livnærte seg her av fiske, jordbruk og fangst av lundefugl til utpå 1950-tallet. Fangsten foregikk både med garn og lundehund, og fuglen ble saltet og lagret på tønner til vinterføde. Å sanke egg fra fjellhyllene om våren var en risikabel tilleggssport, men for havvoksne gutter en manndoms-prøve man ikke kunne være foruten om man ønsket respekt.

Lundefangst med hund var gjerne kvinner og ungdommers oppgave, mens garn-fangsten var det mennene som stod for. I dag er fangst av lundefugl forbudt, men lundehunden utgjør fortsatt et levende kulturminne til glede for sine eiere. På verdensbasis finnes det vel 1000 stykker, samtlige med sitt opphav i fuglefanger-grenda.

Båtleia til Måstad er ikke enkel, og støa grunn. Drukningsulykker og forlis preget det vesle samfunnet i større monn enn andre Lofotbygder. Etter hvert som det ble vanlig å motorisere farkostene sine, fant man det best å flytte til steder med bedre kaianlegg. Utover 1950- og 60-tallet flyttet de fleste Måstingene ved hjelp av fraflytningsmidler. Noen av husene ble flyttet, resten stående til nedfalls.

Monradhuset, Pettergården, skolehuset og huset etter Johan O. er i dag pusset opp av folk som skjønner fortidens betydning for fremtidig velvære.

Værøys særegne skolehistorie
 

Det var innføringen av konfirmasjonen i 1736 som var opptakten til skoleloven som kom i 1739. For å oppfylle kravene til konfirmasjonsundervisningen, var det nødvendig at ungdommen kunne sin kristne barnelærdom – og for å makte kravene måtte ungdommen kunne lese. Det var kristendom som var ”faget” – og det gikk mange år før skriving, regning og andre fag fikk plass i skolen.

Omgangsskolen - der læreren gikk fra bygd til bygd og underviste elevene på hvert sted et par uker av gangen - var den vanlige skoleformen i landet. Men på Nordland på Værøy fikk man fast skole allerede fra 1843. Skolebygningen, slik vi kjenner den i dag, ble oppført 1881.

Nordland fikk svært tidlig fast skole. Men skolen ble både flyttet, ombygd og påbygd. Slik den fremstår i dag med lærerbolig i den ene enden, kan den føres tilbake til 1881.

At Nordland var så tidlig ute med skolebygg, skyldes ene og alene at kirka og presten var på Nordland. Fortsatt var det presten som hadde oppsynet med skolen og undervisningen. For de andre bygdene på Værøy – Sørland og Måstad, var situasjonen ikke like enkel. 

Siden kommunen ikke kunne bestemme seg om de hadde råd til å bygge skole i Måstad, ble skolebygget satt opp og bekostet av handelsmannen i Måstad, Petter Kristensen. Skolen ble tatt i bruk høsten 1903. Skolen kostet 2.000 kr – og etter avtale skulle kommunen betale byggekostnadene tilbake til Kristensen med årvisse avdrag. Skolen var i bruk til 1954, da skolen på Sørlandet ble skole for alle på Værøy.

Da tanken om 9-årig skole ble lansert, så man for seg store og effektive ungdomsskoler plassert på sentrale steder. Planene var å samle ungdomsskoleelevene fra Røst, Værøy, Moskenes og Flakstad på en sentralskole for Vest-Lofoten enten i Moskenes eller i Flakstad. For folket på Værøy innebar det langt alvorligere perspektiver og konsekvenser enn den sentraliseringen man hadde foreslått på Værøy. Nok en gang rykket skolebestyrer Kyrre Finn ut mot den sentrale myndighetene. Folket sto samlet bak kravet om egen ungdomsskole på Værøy.